Tigertempelet i Bangkok - 18 januar

Var oppe klokka halv 8 og klar med dagssekk og kamera rundt halv 9, da hadde jeg 1,5 time på å komme meg til Koa san Road, noe som burde være rikelig da jeg vanligvis bruker 1 time. Siden jeg hadde tatt runden to ganger før gikk det som en lek, tok BRT-buss til skytrain og så videre to stopp til riverekspress og frammer ti over ni – gooooood tid med andre ord – trodde jeg. Det viste seg plutselig at den ferjen som vanligvis går hvert 5. minutt nå plutselig gikk hvert 20 min og jeg bommet akkurat på siste ferje. Neste ferje gikk halv 10, og turissespressen som går saktere enn den vanlige fergen og ville være framme ved fergeleiet kl. 10, og derfra var det en labyrint fram til koa san road – først krysse en meget trafikkert gate, så gjennom en backpackergate med restauranter, hostel og massasjesalonger, gjennom et tempelområde og så krysse ny traffikert vei før man kom til koa san road. Deretter måtte jeg finne en indisk restaurant som lå ca. midt i gaten, og reisebyrået lå på andre siden. Et guds under hvis jeg greide det til ti over 10.

Og fergen gikk jo i sinkefart delux, hadde tatt fergen før og den passerer alle templene langs bredden og en guide som snakker gebrokkent uforståelig engelsk forteller litt om hvert enkelt. Fremme ved ferjeleiet kl 10 og da var det maratonfart og blodsmak i munnen. Utrolig nok gikk alt knirkefritt, surret meg ikke bort i labyrinten av gater og krysset gatene uten problemer – men formen – GUD; følte meg som en sakkosekk på to bein, kjempesliten da jeg kom fram til Koa san road. SÅ var det kun å finne den indiske restauranten, men når man er stresset så fungerer ikke synet helt som det skal tror jeg… jeg løp og kikket etter et stort skilt oppe i høyden men var nesten på andre enden av gaten uten å finne det. Måtte løpe tilbake og spørre og spørre og endelig fant jeg den rundt ti over 10. Løp inn til reisebyrået rett over og så et kjent fjes så tenkte at «ja her er det..» men ble møtt av «Visa not ready, come later».. det var det andre reisebyrået som ordnet visum for meg, altså ikke der jeg hadde bestilt tigertempelturen. Tenkte at jeg måtte ha surret, at det var visumreisebyrået som lå ved den indiske, ikke det andre. Da kunne jeg bare gi opp, for det er vel rundt 50 små reisebyråer og hadde ikke tid til å gå innom hver enkelt, det ville ta timer. MEN så sier han som skulle ordne visum at han viste hvor det var – det viste seg at det lå 5 meter unna hans reisebyrå. Jeg hadde med andre ord – uten å vite om det – bestilt fra to reisebyråer som lå ved siden av hverandre. Men der var det derimot stengt, ingen som stod og ventet med minibuss etc. Men de andre ringte og vips – etter 10 minutter kom de og hentet meg og jeg var på vei til tigertempelet.
Inne i minibussen satt det på første rad en turist og en thai-jente, han i 40-årene, hun rundt 20. På de andre setene satt det 2 brautende svenske menn i 50-årene sammen med 2 tenåringsdøtre. Og de kranglet og skravlet så høyt så tanken på to timer sammen med de var ikke mye fristende. Ble sittende ved siden av turisten og thai-jenta som satt og så på hans digitalkamera – de satt rett ved siden av meg så kunne ikke unngå å se at det var bilder fra hyrdestunden kvelden før. SÅ fikk jeg plutselig se at det var et ledig sete ved siden av sjåføren, sjansen for å dø i en trafikkulykke er desidert større når man sitter foran – spesielt på denne del av jordkloden, men fant ut at det faktisk var å foretre kke fremfor brautende svenske gubber. Plutselig fikk jeg høre noen snakke trønderks, og det viste seg at mannen med hyrdestunden av norsk av alle ting. Den ene svensken spurte hvor kjæresten hans var fra og da svarte han «ehhh…. I området»… antagelig visste han ikke engang hva hun het. Svensken fortalte at han hadde en kjæreste 50 mil fra Bangkok, sikkert i Pataya eller noe sånt.

Etter 2,5 timer var vi fremme, jeg hadde hatt musikk på ørene og sjåføren kjørte veldig bra samt hadde fått sett litt templer etc. langs veien så tiden gikk fort. Fikk vite at tigrene skulle følges ned fra burene og ned til tempelplassen om 5 minutter så var heldig og kom akkurat i tide. Dvs at en munk med vakter har en av de største tigerne i bånd, så går man på rekke og rad bak og så klapper man tigeren, en av vaktene tar bilder og så stiller man seg bakerst i køen slik at alle i gruppen får et bilde og nærkontakt med tigeren. Siden jeg kom nesten sist kom jeg i en liten gruppe, som var supert. Var litt skremmende når man først stod 1 fot fra det enorme rovdyret, men veldig artig også. Vi endte ved en endestasjon hvor alle tigrene ble bundet fast med kjetting og så måtte vi stille oss i rekke og rad for å bli tatt bilde av med en tiger (de tok bilder med vårt kamera). Dette kostet ingenting, men ville man ha et bilde av en tiger med hodet i fanget kostet det 1000 bath, ca. 200,-. Trodde at gratisbildet bare gjaldt en av de minste småtigerne, men neida – man ble geleidet rundt til ca. 7 forskjellige tigre, flere av de var nå helt løse, noen som sov mens noen var våkne. Alt var veldig profesjonelt og oversiktlig, man ble forsiktig ført rundt til de forskjellige tigerne og det var aldri mer enn 2-3 turister på bilderunde omgangen. Utrolig gøy faktisk og litt adrenalinkick er det jo også, for man har faktisk ingen garanti for at en av tigerne plutselig kan gå berserk.

Etter dette ruslet jeg videre til en liten pool hvor de minste tigerne badet og lekte, de var fra 2 mnd og opp, men likevel ganske store i størrelse. Deretter var det mating av en de, munkene var hele tiden rundt og passet på, og til slutt var det bading av en av de små også. Da var det bare et fåtall turister der så veldig artig. Tilslutt hentet de en av de store tigerne, da måtte alle inn i et lite avlukke, men etter at de hadde bundet den til et tre kunne vi gå ut og se på at den ble matet med en tåteflaske. Denne tigeren var bare 2 år gammel men allerede fullvoksen. En veldig artig dag, buss tilbake til Koa san road for å hente visum til Burma.

Jeg hadde allerede bestilt flybilletene til Burma dagen før for flyprisene nesten fordobler seg hvor kortere tid det er til avgang, og de hadde forsikret meg om at det ikke var noe problem, alle fikk visum til Burma. Fikk nesten suflakien i halsen da jeg fikk beskjed om at jeg hadde blitt avvist, en av grunnene var at jeg hadde vært i Senegal (sa de, jeg vet ikke om det var sant) + at de mente jeg var medlem av IGO – international goverment organisation. Det stod IGO på søknadspapirene fra de på ambassaden, og da er det automatisk «reject». Jeg hadde skrevet at jeg var sekretær på søknadspapirene, noe som kunne være grunnen også. Visste at man ikke skulle skrive journalist eller forfatter, men ingen hadde nevnt noe om sekretær. Uansett, jeg måtte selv gå på ambasaden dagen etter for å snakke med de. Og jeg hadde ingen garanti om at det ville gå bra da heller, men var jo verdt et forsøk. Heldigvis var jeg ferdigpakket, så rett til hotellet og rett til sengs, måtte være på ambasaden kl. 9 dagen etter, og taxiturene her nede kan ta kjapt en time.