Mandalay - 23 januar

Det var dags for å komme seg til Mandalay, som ligger ca to timer unna med pickup. Og for en tur sier jeg bare…. Ikke for de kresne i hvertfall. Ble stuet inn på harde trebenker bak i en åpen truck sammen med 8 andre. Flest kvinner og barn som satt sammenkrøpet mens mennene breiet seg ut og hadde all verdens plass. Dette er også typisk for Burma. Man kommer ikke til Nirvana som kvinne, man må først bli gjenfødt som mann. Derfor er kvinnene i Burma ikke likesett som menn. Det var en humpete og laaang tur som tok drøye 2 timer med flere stopp underveis. Veien var utrolig dårlig, steinete og kan virkelig si at jeg hadde tresmak i baken da jeg kom fram. I tillegg er jeg ganske høy så måtte sitte med en liten knekk i nakken for ikke å skalle hodet i takbjelken, noe som ikke akkurat var bra for skulderen min så nå var jeg vel nesten tilbake til der jeg var

Fremme i Mandalay trodde jeg at det skulle stå taxi klar og nesten dra meg inn, men den gang ei.. jeg måtte lete ganske lenge før jeg fant en sykkeltaxi men han ville ikke ta meg, men ordnet så jeg fikk en motorsykkeltaxi i steden for det var ganske langt. Må si jeg var heller nølende, siden jeg hadde en stor 75 liters rykksekk, trillebag og en skulderveske men sekken ble plassert foran ved styret, trillebaggen på fanget og så bar det av gårde gjennom trafikkerte gater og smug og vips var jeg fremme ved Pickock lodge. Fikk et lite koselig rom, og eieren – en litt stram dame, forklarte meg veien inn til palasset og templene rundt – alt i gåavstand heldigvis. Litt lei av å ta taxi overalt, det blir en del penger av det etter hvert. Palasset er ikke orginalpalasset men en rekonstruksjon av det gamle så valge å kun gå utenfor muren, som er kvadratfomet og 2 km per langside.

Deretter var det en fjellside med utallige stupaer og templer, og på toppen en utkikkspost over hele Mandalay. Det var trapper som gikk fra stupa til stupa helt til man nådde toppen. Jeg gikk og gikk og HVER gang jeg trodde at «nå er jeg nok på toppen» så var det nye hundrevis av trappetrinn. Da jeg endelig faktisk nådde toppen etter en times klatring så viste det seg at vegetasjonen hadde vokst forbi utsiktspunktet – dette er jo Burma så ingen som har tenkt på at det kanskje var en god ide å kutte trær og busker. Så det ble dårlig med utsikt, men skimtet nå noe gjennom et buskass her og der. Men med tanke på at jeg minst hadde forbrent 1000 kalorier så var jeg tåelig fornøyd likevel.

Nede på bakkenivå igjen så kom det en del turister som bar i vei mot toppen for å se solnedgangen, det var nummeret før jeg advarte de om at det var ingenting å se men de fleste var franske og de snakker ikke engelsk så fant ut at det var liten vits. Må innrømme at jeg heller ikke har så mye til overs for franskmenn på tur, de er stort sett brautende, sure, upersonlige og uhøflige. Snakket med en australsk gutt som hadde snakket med et franskt par og det var en tirade på hvor forferdelig de syntes det var i Burma, hvor møkkete det var og at det var støvete og mye trafikk. Ja vel, men sånn er det i Burma --- så enkelt er det bare. Men menneskene er utrolig hyggelige og vennlige, naturen er flott og for ikke å snakke om templene og så får man bare bære over med at det er litt støvete og en del trafikkstøy i byene.

Jeg tok solnedgangen i et av de fineste templene jeg har sett i Burma, og da kom jeg i snakk med en munk. Dette er også noe som er litt uvanlig, nemlig at i Burma er det en del munker som opererer som guider og dette blir litt feil syntes jeg. Fikk også forklart fra noen om at det faktisk er mulig å være munk i 2-3 uker hvis man vil, og så bruker man på en måte den respekterte munkestatusen til å «lure turister» til å betale penger for at de plutselig begynner å forteller om templer etc.

Dette var en veldig hyggelig ung gutt som gikk på universitetet like ved. Jeg fikk lov til å ta noen bilder av ham, han var veldig søt og hyggelig og tok meg med til et monastry (kloster) og viste meg universitetet han gikk på. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle betale ham eller ikke, han spurte ikke men forventet nok at jeg skulle gi ham noe men valgte å la vær. Men han var like blid men ble nok litt skuffet, det vil jeg nok tro.

Etter så mange timer var jeg klar for min daglige sursøte med kylling og ris og så bar det tilbake til hotellet og den stive damen i resepsjonen. Jeg spurte henne om hun kunne reservere rom for meg i Bangan, og da så hun litt «nedlatende» på meg og sa at «everything full in Bangan»…. Obs, det hadde jeg ikke tenkt på. Det er nemlig et problem i Burma at alle gruppeturene, spesielt de franske, fyller opp hvert eneste ledige rom på de mest kjente plassene som gjør det ganske håpløst for oss enkeltreisende å finne rom hvis man ikke har booket i god tid. Og siden jeg ikke visste om jeg skulle bli en eller to dager i Mandalay hadde jeg ventet med å bestille rom. Men etter en ringerunde rundt til et flertall steder fant den stive men på sin måte hyggelige damen faktisk et rom til meg i Bangan til 20 dollar natten. Liker ikke å velge rom uten at jeg aner hvor det ligger eller hvordan det er men håpet at det var et ok rom. I seng kl. 21 for frokost klokken 06.30 dagen etter og deretter til havna kl 7 for å ta ekspressbåt til Bangan som tok rundt 8 timer. En meget behagelig reisemåte hvor man får slappet av samt sett litt av livet langs elveleiet.