Ambasaden i Burma - 19 januar

Framme på ambassaden ti over 9, og sist i køen som strakk seg helt ut på fortauet. Foran meg i køen kom jeg i snakk med en burmesisk dame, og nevnte IGO og hun sa at det var ikke bra hvis de trodde jeg var medlem der. Hun sa at jeg burde fylle ut et helt nytt skjema og legge ved alle papirer på nytt, og antagelig ville ingen av de kjenne meg igjen på bildet eller huske meg fra dagen før. Hun sa også at det var bedre om jeg skrev «Hospital office assistent» istedenfor sekretær. Tenkte at dette hørtes ut som en grei plan, så fylte ut alt på nytt og leverte alt i luke 1. Der fikk jeg kun en kølapp for neste etappe som var luke 2. Mens jeg ventet kom jeg i snakk med Herb, en veldig koselig pensjonert mann fra Florida, han hadde også tenkt seg til Burma. Jeg hadde fly 16.30 og vanligvis får man visumet tilbakelevert kl. 14, men det var sommertid og nå fikk man ikke tilbake visumet før kl. 15.30, jeg ville med andre ord ikke rekke flyet mitt. Endelig framme i luke 2, han bladde raskt gjennom passet (stusset ikke på Senegalvisumet) bladde gjennom papirene og fikk beskjed om å betale, så langt alt bra. Jeg tok da flybillete og viftet de opp i ansiktet hans og spurte om det var mulig å få visumet før 12 (de har pause fra 12-15.30) og under over alle under fikk jeg beskjed om å komme tilbake 11.45. '

Men jeg hadde enda ingen garanti for at visumet ville gå i orden, det kunne fortsatt bli stanset. Herb måtte vente til 15.30 men han inviterte meg på kaffe og kake på en kafe mens vi ventet siden klokka bare var 10. Herb hadde reist masse, utrolig hyggelig mann så avtalte at vi kunne jo møtes i Yangon dagen etter hvis alt gikk i orden med visum. Så var det tilbake til luke 1 kvart på tolv med hjertet i halsen. Jenta som satt bak luken forsvant med hentelappen min og kom tilbake med passet og lefsen med papirer og smilte mens hun sa noe på burmansk. Jeg var sikker på at det hadde blitt avvist, hvorfor skulle hun ellers komme med alle papirene. Hun stemplet noe og var SIKKER på at det stod REJECTED men stod heldigvis bare «Passport returned: « og jeg skulle bare signere. GUD så lettet når jeg stod med pass og visum i hånden, den følelsen kan nesten ikke beskrives.

Denne gangen tok jeg ingen sjanse så tok taxien rett til hotellet for å hente bagasjen og rett på flyplassen for dette flyet skulle jeg rekke samme hva. Var 4 timer før avgang men pytt, spiste lunsj, pakket om bagasjen, kikket i taxfreen og vips så satt jeg på flyet til Yangon. Turen tok ca. 1 time. Kom ved siden av en jente som så veldig burmansk ut, så når vi skulle fylle ut turistkortet spurte jeg henne hvor hun var fra. Hun fortalte at hun kom fra Hongkong men var født og oppvokst i Burma av kinesiske foreldre. Foreldrene hennes måtte flykte fra Kina under revolusjonen. Da hun var 17 år reiste hun til Taiwan for å studere og deretter hadde hun bosatt seg og jobbet i Hongkong. Hun var veldig hyggelig og snakket bra engelsk. Hun skulle besøke familien sin som bodde i en liten by utenfor Mandalay. Jeg hadde tenkt til å reise til Mandalay dagen etter, og hun inviterte meg til å reise sammen med henne med nattbussen dagen etter for å besøke familien hennes der, noe jeg selvfølgelig takket ja til. Men først måtte vi overnatte i Yangon, og det løp ikke problemfritt. Alle hoteller var fulle for det var kinesisk nyttår rundt hjørnet, men fant til slutt et lite helt enkelt men greit hotell i Chinatown. Det var et kjempestort nattmarked, vi ruslet rundt og hun forklarte meg litt om de forskjellige matrettene de solgte, frukt etc. Her var det alt fra griseører, stekt lever til kylingblod på menyen, så holdt meg til grillet kylling med ris. Det smakte veldig godt, sterkt krydret selv om jeg fikk beskjed om at det ikke var sterkt i det hele tatt – de er nok vant til sterkt krydret mat ja.
Må si jeg sovnet som en stein den kvelden, dagen etter tok hun meg litt rundt, innom litt butikker, marked, så noen pagodaer etc før vi måtte dra til bussen kl. 16 for avgang 18. Det var en helt grei buss, tok 12 timer som er litt i lengste laget med en halv times spisepause