Båttur på Inle Lake 28. januar

Møtte i resepsjonen kl. 20 sammen med de andre som skulle på båttur: en familie fra Kina (5 stk), et ektepar fra Frankrike + en fransk jente som reiste på egenhånd, Ramona (frøken Colorado) og jeg. Vi ble delt i 2 da vi skulle dra i 2 båter og jeg endte opp med de franske samt Ramona. Vi ble plassert i en laaang smal båt, hvor det ble plassert 5 stoler etter hverandre med polstrede puter. Ganske behagelig for å være helt ærlig, og i vei bar det. Det var mye fiskere å se som la ut teiner og fiskegarn, deretter kom vi til selve Inle Lake som består av hus hovedsaklig på påler.

Vi kjørte gjennom små kanaler, passerte skoler og sykehus med små besøk på diverse handicraft-senter. Vi var blant annet innom en stoff-fabrikk som vevde bomullstoff samt saronger fra lotusblomsten, en sigarfabrikk som laget sigarer av en slags urtetobakk og store blader, dukkefabrikk (dukketeater er stooooort i Burma), metallfabrikk, sølvfabrikk (smykker) m.m. Masse interessant å se, men vi var veldig klar for lunsj etter et par timer på vannet. Deretter ble det et besøk i et lite veveri hvor det jobbet 3 longneck-kvinner, et kloster med hoppende katter (vi kom akkurat forseint.. sukkkkk....) . Vet ikke hva jeg gikk glipp av men het altså "Jumping cats monastry". På vei tilbake til landsbyen var det en fantastisk solnedgang.

Det var slike båter som turistene ble fraktet i rundt Inle Lake...

Og her er det sigarproduksjon...

Vi stoppet ved en pagoda litt oppe i høyden og ble da guidet av disse småguttene..

Alle smågutter i Burma må gjennom et par år som munker, deretter velger de selv om de vil fortsette en livsstil som munk eller ikke.

Vel tilbake på Remember Inn var det meningen at jeg skulle flytte ut siden de ikke hadde ledige rom denne dagen. Ramona hadde brukt hele morgenen til å finne seg et nytt sted, mens jeg i mitt stille sinn hadde håpet at de skulle ha et rom ledig likevel. Det er alltid noen som har reservert men som ikke møter. Og flaks hadde jeg, for et rom var ledig, denne gang til 15 dollar med WOODEN floors og farge-TV. Jeg var i himmelrike. Avsluttet kvelden med rekespyd på nattmarkedet og den fantastiske pannekaken fra dagen før... himmelsk. Hadde også ordnet med buss dagen etter tilbake til Yangon - avgang kl. 15 med ankomst Yangon dagen etter kl. 07. Men denne gangen var det heldigvis en stor deilig buss med aircondition...

Sykkeltur i Bangan 26. januar

Det ble en rolig start på dagen, pannekakefrokost på takterassen mens jeg lånte en guidebok fra et tyskt par. Deretter dro jeg og leide en sykkel og syklet til en av de største templene i Bangan, en av de få med gullkuppel. Deretter syklet jeg til Bangan Beach & Bar for en lang lunsj med en iskald Myanmar og tunasandwich og flere kapitler i boken. Deretter bar det tilbake til gulltempelet for å beskue en fantastisk solnedgang. Kvelden ble avsluttet med en deilig middag og tidlig i seng siden bussen til Inle Lake skulle hente meg 04.30. Greit å få noen timers søvn før en 12-timers bussreise.

Ble plukket opp utenfor hotellet av en gammel skranglekasse av en buss og tenkte at ""den skulle vel ta oss til den fine, kummerlige store bussen med myke gode seter og aircondition", men dengang ei. Det var faktisk dette vraket av en buss som skulle frakte oss lidende offer over forferdelige veier av steiner og groper over høye fjell de neste 10 timene!! Går helt klart i min reisehistorie som en av de verste bussturene jeg har tatt i mitt liv. Vi satt og ristet i hvertfall i 4 timer i strekk, men de siste timene var heldigvis veien i brukbar stand. Det var stadig veiprosjekter, men med tanke på at alt foregår for hånd uten maskiner, så sier det seg selv at det tar lang tid. Overraskende nok var det veldig mange unge jenter som jobbet med veiarbeid, ofte bare 12-13 år gamle jentunger. Så to ungjenter bære en bøtte med rykende varm asfalt mellom seg, bære kjempestore steiner i en kurv på hodet etc. Helt umenneskelige forhold.

Endelig framme i Inle Lake - hvor jeg ikke hadde greit å forhåndsbestille rom da det var fullt overalt - ble jeg tipset av taxisjåføren om at de hadde ledig rom på Remember Inn. Det pussige var at det var en av de hotellene noen hadde anbefalt meg og som jeg hadde ringt til, men som var fullt. Så jeg ble kjempeglad da jeg fikk rom der. Det var en annen jente med i taxien også, fra Colorado, en merkelig jente som snakket på en måte som gjorde at man tenkte "stoned", hun virket ikke helt god for å si det sånn. Hun var i utgangspunktet IKKE interessert i rom på Remember Inn, hun ville heller gå rundt å finne noe annet som var helt greit for meg. MEN da hun så Remember Inn og fant ut at det så jo kjempeflott ut ble hun veldig sånn "wow--. I could actually stay here...". Vi hadde på et tidlig stadium snakket om at vi kanskje kunne dele et rom hvis vi ikke fant noe annet (det var før jeg skjønte hun var litt coco loco) så jeg fortet meg inn i resepsjonen og fikk booket rommet og stod klar til å betale da hun kom sammen med taxisjåføren. "I really like it here" hørte jeg hun mumlet.. og selvfølgelig, så kom det: Do you mind to chear? Med tanke på at hvis jeg hadde rommet alene så kostet det meg 12 dollar, og delte vi 10 dollar per pers, så sa jeg bare at "its only 2 dollar cheaper so I rather stay by myself". Fikk veldig dårlig samvittighet men hun hadde hatt en enetale i taxien om at hun skulle gå rundt og finne rom, det gjorde hun stadig, og bla. bla.bla og hun var så reisevant og bla. bla. bla. og at selv om de sa det var fullt så var det selvfølgelig ikke det.. bla bla bla. Ja så innlosjerte jeg meg i et deilig stort rom, og tok meg en liten siesta etter den lange tunge bussturen. Et par timer senere fant jeg ut at jeg skulle se meg litt om og hvem treffer jeg da ikke nede i resepsjonen: frøken Colorado. Hun har da gått rundt og lett etter rom i et par timer, men så ordnet det seg med rom på Remember Inn for henne til slutt også, til 15 dollar (hun var veldig bestemt på at hun ikke skulle betale mer enn 12 dollar tidligere, for hun betalte ALDRI mer enn det...). Sånn er det å være sta tenkte jeg i mitt stille sinn... noen ganger må man bare høre litt på de rundt seg. Sier de at alt er fullt så kan det faktisk lønne seg å ta det man får, så man ikke ender opp uten rom i det hele tatt...

Det finnes mange hoteller som ligger langs bredden til Inle Lake, men de koster ofte skjorta eller man må booke flere mnd. i forveien. De fleste backpackere bor derfor i byen som ligger rett ved. Det er en liten by med sandveier og hovedsaklig sykkeldrosjer, sykler og noen motorsykler. Det er et slags kveldsmarked hvor det er masse boder hvor de selger forskjellig "fingermat", spyd med forskjellig type kjøtt eller fisk/reker, burmesisk mat etc. Mye av det så veldig godt ut og kjøpte blant annet et par rekespydd. Deretter ble det en liten restaurant som hadde de mest fantastiske bananpannekaker jeg har smakt i mitt liv... himmelsk og verdt å vente på. Booket en båttur på Inle Lake dagen etter via hotellet og tok en tidlig kveld.

Tempelrundtur i Bangan med hest og vogn

For første gang på lang til lå jeg helt til kl. 9, spiste frokost på takterassen på hotellet (min favorittfrokost: Bananpannekake med kaffe, fruktsalat). Hadde så vidt kommet utenfor hotellet da jeg ble stoppet av en hestedrosje. Jeg var i utgangspunktet litt usikker på om jeg skulle leie sykkel og sykle rundt fra tempel til tempel (de fleste lå langs veien inn til New Bangan og inne i sentrum, lette å finne og kun 5 km å sykle totalt) men jeg er lett å overtale, og før jeg visste ordet av det hadde jeg booket hest og drosje helt fram til solnedgang. Hesten het Rambo og sjåføren mumlet fram et-eller-annet blant rødlige kat-tenner men navn i Burma er som gresk så jeg kalte ham bare horsedriver.

Følte meg som en dronning der jeg satt og skuet ut over pagodaer og templer langs veien, de fleste måtte utforskes og siden jeg lå litt "etter i ruta" (de fleste tar turen før soloppgang) så var det det bare et fåtall turister ved hvert tempel og selgere av bilder etc. er frivillige guider og forteller villig vekk.

Det endte jo ofte opp med at jeg kjøpte et eller annet også, det meste var heldigvis tilpasset mitt reduserte budsjett. Det var pagodaer og templer fra forskjellige tidsepoker, så det var både spennende og morsomt å se de forskjellige utforminger og ikke minst buddastatuer, ofte i enorme størrelser i blinkende gullmateriale.

Skolebarn krysser gaten, kjør sakte...

En kjempestor liggende buddha..

En kjempestor sittende buddha...

Etter lunsj besøkte vi en longneck-familie som drev en liten bedrift. Bestemoren på 65 år hadde maks antall gullringer rundt halsen, 25 i alt. De var fryktelig tunge. I tillegg hadde hun mange ringer rundt leggene. Hun hadde 4 barnebarn, men bare 2 av de ville drive tradisjonen videre og de hadde bare rundt 7-8 ringer hver. Den første ringen får de når de passerer 10 år. De var veldig koselige, bestemoren sa ikke stort men det kom stadig fram et lite smil og jeg bare MÅTTE kjøpe en av skjerfene hun hadde laget. OG det gjorde jeg selvfølgelig. Hun hadde brukt 3 dager på å lage det på veven sin, og betalte 5000 for det, noe sånt som 35,- norske kroner.

Deretter dro vi til et tempel som var spesielt populært ved solnedgang, men min horseman anbefalte at jeg heller så dette tempelet tidligere da det var pakket fullt av turister ellers. OG det var nok en veldig god ide. Tempelet var formet som en slags pyramide med trappetrinn opp mot toppen, og det var en helt formidabel utsikt - uansett i hvilken retning man så - pagodaer og templer i det uendelige. Og siden jeg var alene på toppen var det helt stille og fredelig og en helt spesiell stemning.. som selvfølgelig ble brudt etter noen minutter av noen franske brautende turister klatrende opp langsiden. Solnedgangen ble tatt på tempelet som startet hele turen, en flott utsikt badet i gult lys og bare sammen med et par fra Australia.

En buss full av munker på tur.....

Kvelden ble igjen avsluttet på den samme stemningsfulle restauranten som kvelden før, men denne gangen virket Wifi og fikk koblet meg opp til verden igjen.

Båttur til Bangan 24. januar

Frokost kl. 7 for å ta taxi til havnen for express-ferry på elven Irrawaddy fra Mandalay til Bagan. Var så heldig å være på båten allerede kvart over 7, som gjorde at jeg fikk kapret meg en solstol på nederste dekk. Solstolene på øverste dekk var kapret for lenge siden av de mest ivrige (franske rundturturister selvfølgelig) men plassene på nederste dekk lå mer lunt til. Så tidlig på morgenen var det kjølig i lufta og på med fleese og jakke, og fram med bok og walkman.

På vei ut av Mandalay var det utallige templer og pogadaer, med gullkupler som blinket i solstrålene. Ganske magisk. Etter hvert ble det mer ensformig landskap så da passet det fint å kjøpe en iskald Myanmar og lese noen kapitler. Så fort solen kom fram ble det stekende varmt også, så på med solkrem og caps. Båten var veldig behagelig og fin, gode stoler, og en restaurant med gode lunsjretter.

Turen tok rundt 8 behagelige timer. Kom i snakk med en svensk dame som også reiste alene, og til min overraskelse var hun faktisk journalist - Burma har jo strengt forbud mot journalister. Men selvfølgelig - i søknadspapirene for visum hadde hun skrevet at hun var lærer, noe som Burma er svært interessert i. Hun delvis jobbet/hadde ferie og reiste også på lavbudsjett, men i Bangan hadde hun booket et luksushotell for som hun sa, man må koste på seg litt innimellom og her var det jo billig uansett. GUD som jeg var misunnelig, og fryktelig irritert for at jeg ikke hadde flere dollar, kun et VISA-kort som lå dødt i pengebeltet. Jeg ante jo ikke en gang hvor jeg skulle bo i Bangan, kunne være et sted fullt av kakkerlakker for det jeg visste.

Ved en nydelig solnedgang og en time forsinket ankret vi til i Bangan, hvor hestedrosjer stod klare for å ta turistene videre til hotell etc. Det så veldig behagelig ut, og siden jeg kun var en person fikk jeg liggeplass i den godt polstrede vognen - en herlig utkikkspost for å se bylivet på vei til hotellet. Vel framme ble jeg ganske overrasket for standarden på hotellet mitt var slett ikke verst, og det viste seg tom. at franske gruppeturer booket dette hotellet, og de er jo kresne. Koselig dobbeltrom med både kjøleskap og TV, aircondition og tregulv. Det siste er faktisk luksus i Burma, og det er et særdeles PLUSS hvis hotellet reklamerer med wooden floors, for vanlige fliser er iskalde å gå på. Jeg bodde nå i et lite backpackerområde med mange koselige restauranter med levende lys og rolig musikk, en helt ypperlig avslutning på en flott dag. De hadde fri WiFi også men var helt umulig å komme inn på facebook eller hotmail, men fikk sjekket været hjemme med minusgrader og snøføyk og nøt den "kjølige" Burmakvelden (+18) litt ekstra.

Mandalay - 23 januar

Det var dags for å komme seg til Mandalay, som ligger ca to timer unna med pickup. Og for en tur sier jeg bare…. Ikke for de kresne i hvertfall. Ble stuet inn på harde trebenker bak i en åpen truck sammen med 8 andre. Flest kvinner og barn som satt sammenkrøpet mens mennene breiet seg ut og hadde all verdens plass. Dette er også typisk for Burma. Man kommer ikke til Nirvana som kvinne, man må først bli gjenfødt som mann. Derfor er kvinnene i Burma ikke likesett som menn. Det var en humpete og laaang tur som tok drøye 2 timer med flere stopp underveis. Veien var utrolig dårlig, steinete og kan virkelig si at jeg hadde tresmak i baken da jeg kom fram. I tillegg er jeg ganske høy så måtte sitte med en liten knekk i nakken for ikke å skalle hodet i takbjelken, noe som ikke akkurat var bra for skulderen min så nå var jeg vel nesten tilbake til der jeg var

Fremme i Mandalay trodde jeg at det skulle stå taxi klar og nesten dra meg inn, men den gang ei.. jeg måtte lete ganske lenge før jeg fant en sykkeltaxi men han ville ikke ta meg, men ordnet så jeg fikk en motorsykkeltaxi i steden for det var ganske langt. Må si jeg var heller nølende, siden jeg hadde en stor 75 liters rykksekk, trillebag og en skulderveske men sekken ble plassert foran ved styret, trillebaggen på fanget og så bar det av gårde gjennom trafikkerte gater og smug og vips var jeg fremme ved Pickock lodge. Fikk et lite koselig rom, og eieren – en litt stram dame, forklarte meg veien inn til palasset og templene rundt – alt i gåavstand heldigvis. Litt lei av å ta taxi overalt, det blir en del penger av det etter hvert. Palasset er ikke orginalpalasset men en rekonstruksjon av det gamle så valge å kun gå utenfor muren, som er kvadratfomet og 2 km per langside.

Deretter var det en fjellside med utallige stupaer og templer, og på toppen en utkikkspost over hele Mandalay. Det var trapper som gikk fra stupa til stupa helt til man nådde toppen. Jeg gikk og gikk og HVER gang jeg trodde at «nå er jeg nok på toppen» så var det nye hundrevis av trappetrinn. Da jeg endelig faktisk nådde toppen etter en times klatring så viste det seg at vegetasjonen hadde vokst forbi utsiktspunktet – dette er jo Burma så ingen som har tenkt på at det kanskje var en god ide å kutte trær og busker. Så det ble dårlig med utsikt, men skimtet nå noe gjennom et buskass her og der. Men med tanke på at jeg minst hadde forbrent 1000 kalorier så var jeg tåelig fornøyd likevel.

Nede på bakkenivå igjen så kom det en del turister som bar i vei mot toppen for å se solnedgangen, det var nummeret før jeg advarte de om at det var ingenting å se men de fleste var franske og de snakker ikke engelsk så fant ut at det var liten vits. Må innrømme at jeg heller ikke har så mye til overs for franskmenn på tur, de er stort sett brautende, sure, upersonlige og uhøflige. Snakket med en australsk gutt som hadde snakket med et franskt par og det var en tirade på hvor forferdelig de syntes det var i Burma, hvor møkkete det var og at det var støvete og mye trafikk. Ja vel, men sånn er det i Burma --- så enkelt er det bare. Men menneskene er utrolig hyggelige og vennlige, naturen er flott og for ikke å snakke om templene og så får man bare bære over med at det er litt støvete og en del trafikkstøy i byene.

Jeg tok solnedgangen i et av de fineste templene jeg har sett i Burma, og da kom jeg i snakk med en munk. Dette er også noe som er litt uvanlig, nemlig at i Burma er det en del munker som opererer som guider og dette blir litt feil syntes jeg. Fikk også forklart fra noen om at det faktisk er mulig å være munk i 2-3 uker hvis man vil, og så bruker man på en måte den respekterte munkestatusen til å «lure turister» til å betale penger for at de plutselig begynner å forteller om templer etc.

Dette var en veldig hyggelig ung gutt som gikk på universitetet like ved. Jeg fikk lov til å ta noen bilder av ham, han var veldig søt og hyggelig og tok meg med til et monastry (kloster) og viste meg universitetet han gikk på. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle betale ham eller ikke, han spurte ikke men forventet nok at jeg skulle gi ham noe men valgte å la vær. Men han var like blid men ble nok litt skuffet, det vil jeg nok tro.

Etter så mange timer var jeg klar for min daglige sursøte med kylling og ris og så bar det tilbake til hotellet og den stive damen i resepsjonen. Jeg spurte henne om hun kunne reservere rom for meg i Bangan, og da så hun litt «nedlatende» på meg og sa at «everything full in Bangan»…. Obs, det hadde jeg ikke tenkt på. Det er nemlig et problem i Burma at alle gruppeturene, spesielt de franske, fyller opp hvert eneste ledige rom på de mest kjente plassene som gjør det ganske håpløst for oss enkeltreisende å finne rom hvis man ikke har booket i god tid. Og siden jeg ikke visste om jeg skulle bli en eller to dager i Mandalay hadde jeg ventet med å bestille rom. Men etter en ringerunde rundt til et flertall steder fant den stive men på sin måte hyggelige damen faktisk et rom til meg i Bangan til 20 dollar natten. Liker ikke å velge rom uten at jeg aner hvor det ligger eller hvordan det er men håpet at det var et ok rom. I seng kl. 21 for frokost klokken 06.30 dagen etter og deretter til havna kl 7 for å ta ekspressbåt til Bangan som tok rundt 8 timer. En meget behagelig reisemåte hvor man får slappet av samt sett litt av livet langs elveleiet.