Jeg våknet rundt 8 i dag morges av nybakte rundstykker og skjønte at frokosten var på gang. Mirko og Tamara fra kvelden før satt også rundt matbordet og de lurte på om jeg ville bli med til Corocoa for å se "wax palmer", en type palmer som bare vokser i disse høydene her i Salento. Fant ut at vi skulle dele på en jeep som tok oss hele veien opp i steden for å vente til den fyltes med 8-12 personer. Som sagt så gjort, fikk svelget frokosten og hentet sekken med kamera og vann og en varm jakke. Det var fint vær, litt sol og klarvær. Vel framme viser det seg at de har tenkt å ta en guidet 4 timers tur med hest fordi det er fryktelig leirete og stiene er nesten ikke framkommelige. Nå er jeg litt skeptisk når det gjelder hest, spesielt fordi det selvfølgelig ikke var hjelm involvert og det dreier seg om et landskap og ikke en innebane hvor hestene går i ring av seg selv og skaller i veggen fordi de glemmer å svinge (halvsover.. det har jeg opplevd på rideskole). Men guiden kom jo med argumenter om at det var flatt, og ikke farlig i det hele tatt og han skulle gå ved siden av osv osv og så satt jeg da i salen da og viftet småskjelven med beina... uff hva er det jeg gir meg ut på nå, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Vi hadde ikke gått mange meterne før vi måtte krysse en elv, og etter det så gikk det i tur og orden: vassset i 20cm dyp leire blandet med steiner, bruer av tømmerstokker og ikke minst smale steinrøyser opp etter stupbratte vegger - typisk sånt terreng jeg er så glad i. Og ikke kunne jeg snu underveis heller for det var så vanskelig terreng at det hadde tatt dager før jeg hadde kommet meg tilbake :-)
Så det ble et adrenalin-kick, må innrømme at jeg holdt meg godt fast i de bratte stigningene ned, og så for meg hvordan jeg ramlet av og lå blodig mellom steinblokkene eller ramlet av i de brusende vannfallene og forsvant i vannskummet. Men guiden sa hele tiden "tranquila" - ta det rolig, og av en eller annen grunn så hjalp det litt. Men vi fikk vite at det bare var et fåtall hester som kunne takle en rute som denne, det krevde utrolig sterke bein for å klare steinrøysene som dominerte hele ruten. De sirklet seg mellom store steinblokker og kampesteiner, i bratte nedoverbakker - imponerende!!
Nå er det jo sånn at man blir jo litt "herdet" så etter at vi hadde inntatt varm kakao og var klar for nestigningen (jeg var fortsatt livredd) så gikk det faktisk mye bedre enn forventet, og har man forsert en elv 5-6 ganger så er liksom ikke den 7 gangen så ille farlig etter hvert. Måtte le av tanken på at jeg var livredd under en ridetur i Nicaragua hvor vi måtte ri bratte nedadgående stigninger på brosteiner, det hadde j0 vært peace of cake etter denne turen :-)
"Det man ikke dør av gjør en bare sterkere" sies det jo.
Vi tok jeep tilbake og var helt utmattet og kastet meg rett i senga. Kroppen føltes totalt mørbanket, og jeg frøøøøøøøøøøøøøøøs - jeg hadde jo sittet med nervene i helspenn i et par timer så tror det tok en god del på kroppen. Så nå har jeg tilbrakt noen timer nedpakket i alt jeg kunne finne av klær og tepper og leste Traci Lords" Nattens barn" og endelig har formen kommet seg og jeg fryser ikke lenger. Det begynte å regne da vi kom tilbake fra turen i 16-tiden og har regnet voldsomt noen timer så føler ikke at jeg har gått glipp av så mye heldigvis.
Klokka er bare kvart på ti så blir vel en times lesing til før kvelden senker seg :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar